| |
|
 |
Tante Ragnhild og mor mi og dei
Detta bildet é gammalt og i fargar. Eg skrive om tante Ragnhild fra Stavanger i bøkene mine. Hu vá alltid velkledde og så måtte hu holla tale hvis anledningen bøy seg. Det konne ta si ti, men hu va jo så snille og løyen at, alle elska tante Ragnhild. Ved siden av henna står mor mi i den raua kåpå, onkel Raymond, morfaren min kaptein Gabrielsen og den goa farmorå mi Aagot Skogland.
Sjétongar
Detta bildet har i seg alt det et sjétongebilde ská ha. Legg spesielt merke te huene.
Bildet é tatt på Haraldstyttå ein gong på slutten av 50 tallet, og dei så é med é øverst fra venstre: Kjell Harald Olsen, Arne Sundve, Jens Christian "Kikkan" Larsen, Kjell Hestvik og Kjell Sjursen.
Nederst fra venstre: Svein Pedersen, Øyvind "Guffen" Sundve, Trygve Sundve og Olav Natås.
Den fjerda bokå:
Sjétongane rett å slett
"Alt begynte med et måkeskrik
i nærheten av Krabbapytten"
Fra venstre Inge Sundfør, Hans Kristian Stenby, Finn Christan Thorsen, Sigurd Sundfør og Geir Kvam
Den fjerda bokå om sjétongane ligge rykandes ferske på disken hos alle bokhandlerane på heila Haugalandet. Fulle av galskap, å lått å løye fra den tiå alle vá på nikk med kverandre i Haugesund.
Menyen é ein bråte historiar om oppveksten å livet i Haugesund både før og litt seinare.
Du kjenne deg igjen, for me é like oss sjøl å forandringane é ikkje så store så nåken vil ha det te. Det é nemligt Janteloven, knotingå å snobbaskapen så holle tingene på plass i Haugesund.
Longt vekke fra finanskriser, sletne børsar å den globale jammerdalen, kan du i dag kosa deg med den fjera bokå om sjétongane sine bravader, å få med deg koss di herja i kverdagen.
Dei besta tiårene i verdenshistoriå blir bretta ut i all sin galskap, med humor å glimt i aua. Beatles generasjonens energiske livsapetitt å ukuelige optimisme fornekta seg aldri.
Dei tok án bokstaveligt talt heilt ut, når dei syns det vá nødvendigt, å mongen av di jørr det endå. Longt hår å slengbukser vá obligatorisk, å lykkå i livet inderlige tungekyss utanfor ein hagaport. ”Love me do” sang The Beatles, å så gjorde me det. ”What a day for a daydream” sang The Lovin Spoonful. Ikkje løye foreldregenerasjonen holdt på å klikka når det gjekk opp for di ka me drømte om.
”Sjetongane rett å slett” står ikkje nåke tebake fra dei andre bøkene, tvert imot. Hu é litt småfrekke å ein aning sofistikerte, akkurat sånn så sjétongar alltí har vore.
Bøkene om sjétongane begynte i 2004 med nåken måkeskrik fra bredden av Krabbapytten rett innforbi Killingøynå.
Siden har skrikå blitt te ein heile bråte ord, fira bøker å ett teaterstykke. Om folk vil, komme dårr kanskje mærr.
Bror min hadde ofta jebrusdag. Eg syns han blei feira flærre gonger i året, men det kan vær ein brodelige misforståelse. Her é ett av selskapene.
Fra venstre ser du mor mi, Anne Brit Jacobsen, bror min, Ida Lind, Ellen Stenby, Kirsten Nordeide, Henning Nesse, Anne Lind og Esther Jorunn Nordeide. I tillegg sitte dårr ein i sofaen så ikkje vil vær med på bildet. Eg står bak å blåse ballong. Heilt i kroken ser du det svarta Brødrene Hals pianoet så eg å bror min lerte å spilla på.
”Sjetongane rett å slett” tar for seg ongane sitt møte med livets harde realitetar, som for eksempel den forbaskade motoren i snekkå te Madrasmus, dei dyre rikstelefonane, domsmenn med svin på skogen, ”urimelige” bryllupsangar, julabakst med noko attåt, å hanen te Nordeide så blei ”sjøten”, barra for å nevna nåke. Ein begravelse i gatå vekke oppsikt, å ongane bjynne å stilla interessante spørsmål om himmelen å jordå. Àn Kjell holle på å slutta å røyka, å lure på om dårr lenger é nåken meining med livet.
Har du ikkje ledd før, vil du garantert jørr det når du lese bøkene om sjétongane. Høge terningkast, møkje smil å blie tebakemeldingar kan forfattaren slå i boré med. Kjøpe du adle bøkene får du mærr enn 1000 sider lokalhistoria så du ikkje finne i andre bøker. Her kan du lesa om galskapen å humoren folk hadde så møkje av, å monge fortsatt har.
Haugesund Teater har i flærre år med store suksess kjørt ”take away” forestillingen ”Sjétongane fra Haugesund” basert på den fysta bokå.
Geir Kvam gir ut bøkene på sitt eget forlag Water & Wine AS.
”Sjétongane i gatå” kom i 2005, å fysta opplagé blei utselt på ei veka. Det blei trykt nytt opplag så skó holla ei stonn, men forlaget blei utselt igjen. Treia opplaget blei trykkt nå i år.
Den andra bokå ”Sjetongane på fri” eksos kom i 2006, å blei også ein nye lokale bestsellar. Det samma gjorde ”Sjétongane for full musikk” så kom i 2008.
"Felegnikkerane" på Haugå vá nåke for seg sjøl
Hauge skoles skoleorkester, der bestekameraten min án Knut spilte fiolin, å broren án Arne sleit med ein kontrabass. Ein aen av min aller beste venner Tor Arne Johnsen spilt ó filolin i orkesteret. Ka án Jacob hadde der å jørr vett me ikkje.
"Jentene på Breidablikk vá nesten te å spisa opp"
Det syns ijaffal Knut å eg
Àn Knut å eg blei forelska i ein heile jenteklasse på Breidablikk.
Me "blei tvongen" te å gå på danseskulen
|
.
|
 |
Her skal eg sei dåkker at det vá stail, hu så eg holle
i hånnå blei seinare samboaren te án Åge Lynum.
Han så står bak meg hette "Jonnemann" Svendsen å vá sønnen te dei så hadde Musikkhuset.
|
Tor Arne:
Tor Arne Johnsen
|
|
Tor Arne vokste opp i Hafrsfjordgatå samen me´systerå si hu Ellen, å naboen, án litle Åge (Risanger) å Nissa (Øritzland). Både Tor Arne og dei og me hadde hytta i Ålfjorden.Der inne tebrakte med utallige somrar samen.
Tor Arne å flytta tiligt fra Haugesund. Han har vært teknytta NRK i monge år, og hyrt inn som musikk å tekstmakar for programmet "Hallo i uken".
For tiå reise han land å strand ront med dei populære foredragene sine. "Lær å mobbe" og "Lær og røyke".
Detta bildet tok eg på Haraldstøttå.
Me vá kry av syklane våres må du vel forstå! |
Àn Knut
Knut Wendelbo Aanensen
Knut og eg vá bestevenner.
|
|
Àn Knut vokste opp ikkje så longt fra Asalvikå, ja dei fyste årå boddán te å mé i Asalvikveien i samma huset så Jacob å dei. Men då faren bygde nytt hus med svømmebasseng i kjellaren, flytta di te Håkon den Godes gate. Det vá fyst då at án Knut å eg blei bestekameratar. Me gjekk i samme klasse på Hauge skole å hadde makalause Christine Hauge som klasseforstander dei fyste tri årå, å bere skulestart konne ingen få.
Kristian Olsen, eller Bastian så me kalte án, øvetok stafettpinnen i fjerde, å fekk oss velberga ijønå resten av folkeskolen. Det vá ei herlige ti.
|
Le deg skvett forderva med
sjétongane fra Haugesund
Originalbilde fra "Sjétongane i gatå"
Mor mi, purken, bror min og án Geir Wichmann.
 |
|
Deler av detta bilde blei brukt på omslage te "Sjétongane i gatå". Det é tatt 17. mai 1959 på rådhusplassen i Haugesund. Her ser dåkker mor mi, han litle bror min, å han så står å lene seg é án Geir Wichmann. Purken é Erling Våge, eller "Lingen" så di kalte án.
|
FISKELYKKA......
Et bilde av meg på slutten av 50 tallet, tatt av min onkel Anfinn Gabrielsen ved hytta i Sørevågen i Ålfjorden.
|
|
|
|
Det é ikkje bara i julå du kan lesa bøkene om Sjétongane. Folk jørr det heila året nå for tiå, om kveldane, i godstolen, i hengekøyå, på hyttå, på kaien, i båten, i teltet, på flyet, ja kort sagt over alt.
Sagt
om bøkene:
Magnus Skåden:
Eg bare seie det - fy fanken - et jordskjelv av lått inntar kroppen – eg ser alt for meg – kjenne kvart et øyeblikk av det som blir beskreve.
Marit Sandbekken: Dei morsomste bøkene eg har lest.
Eg klarte bare ikkje å stoppa og le.
Arne Osmundsen
Takk for ei jysla kjekke bok fra barndommens dal. Eg fekk medisin av legen for ein gryande influensa, men den beste medisinen vá nok at eg kjøpte Sjetongane i gatå. Den hjalp umiddelbart.
Gunnar Vaaga:
Eg har i grunnen ikkje ti te å skriva denna mailen fordi eg er midt inne i eventyret om sjétongane i gatå. Klare bare ikkje å legge vidunderet fra meg. Me ler oss sjeive.
Kenneth Halleland:
Kåre Seiltis har lagt fra seg livets åra, det lokta sikkert rødsprit i bonkersen endå, eg vett ka daier e, å ikkje minst... livet har fått ein liten litterære ukompliserte berikelse.
Erling Opedal:
Eg syns bokå va kjempegode å har anbefalt na te monge andre.
Tore Hauge:
Eg satt å leste høgt for kånå, å me gapskratta te longt på natt
Svein Åge Lynum:
Ei jækla bra og godt skreve bok.
Per Helgesen:
God bok, kjempegod!!!!!!!!!!!!!!!!
Siri:
Den beste julapresangen eg har fått nåken gong
"MANDIUS"
Tore Hauge
Som dåkker ser hadde Mandius alltid kniv på seg. Han hadde ó to seksløperar med slirer å belte så såg heilt forrektige ut. Mandius vokste opp med fira eldre søsken, piano og skyvedørar.
østerå hette Reidun, så kom Ellen og te slutt Karl Johan (Kalle). Faren hette Jon Mandius og morå hette Ellen.
Mandius (Tore) tok tiligt alle ongane i gatå med på røyking i duehuset på Asbaasmarkå.
Dé é ikkje te å stikka onna ein stol at Mandius vá ein sentrale skikkelse blant sjétongane i gatå. Han fant på mye, å ofta med et katastrofalt resultat.
Mandius hette egentligt Tore, men me kalte han Mandius itte faren, så hadde den kortaste lontå i heila gatå.
Mandius vá bestekameraten te Finn, å di jekk i samme klasse på Haugå, der di hadde Monrad Marøy (Marulken) te klasseforstandar.
Mandius kom aldri på talefot med Marulken. Te slutt måtte faren ta seg ein prat med klasseforstandaren for å finna ut ka så vá gale.
Ka dei to blei enige om é det aldri nåken så har fått vita, å lenge itte at Mandius gjekk ut av sjuende, blei han ilske i auene, kver gong nåken snakkte om Marulken.
Kameraten te Mandius, han Lasse kom heller merkeligt nok aldri overens med Marulken. Ja, forresten, så merkeligt vá det jo egentligt ikkje når det kom te stykke, les mær om den saken i bøkene.
DET KRYDDE AV BILAR PÅ OLALIÅ 
Det vá trangt om salighetå på Opheim itte at di lagte nye bilvei, å parkeringsplass.
Men då slapp me ijaffal å bera skinå på nakken oppijønå bakkabråte i ein halle time før me kom te snøen.
Olaliå vá ein herlige plass, med et nydeligt skiterreng og det så lå nærmast Haugesund å ligna på høgfjellet.
Når du kom fram te turisthyttå serverte di varme ertesuppa.
Det smakte himmelsk itte den longe skituren.
Fra Haugesunds Dagblad
3. august 1960
«Ungdommen nå for tiden er helt annerledes enn før. Det er snart like vanskelig å finne en synål i hånden på en pike som i en høystakk».
«Vi kan ikke skjønne kritikken mot ungdommen.
De har andre vaner og andre meninger, det er så,
men de er så velsignet naturlige (noen vil si frekke) og nøkterne i sin omgangsform, at den eldre forknytte generasjon burde hilse sånt med glede».
«Yrende badeliv i fontenen på Rådhusplassen».
«Politiet har fått inn klage fra en dame om at en gutt hadde syklet over ryggen hennes mens hun tok solbad i Byparken».
24. desember 1960
«Det gledeligste med året som gjekk er at bygda vår har fått straum og at ein dermed har fått kasta parafinlampar, fjøslykter og primusar bakom alle haugar,» seier gardbrukar Osmund Bakkevig fra Nedstrand.
TUSEN TUSEN TAKK!
Tusen takk for alle mailer og tekstmeldinger med godord om i forbindelse med bøkene.
Barra la det fortsetta å strømma.
TIL MINE GODE KOLLEGER:
Takk til Haugesund Avis, Radio 102, Radio Haugaland, TV Haugaland og NRK Rogaland for en flott oppfølging i forbindelse med bokutgivelsene.
Hilsen
Geir
Det jørr nåke med deg
Når du «spasere»
nerijønå minnenes gater.
Når barndommens
bekymringslause stonner
blir gjort levanes igjen.
Når ein fråsen leskedrikk
blir lykkå i livet, å tribonius
viktigare enn leksene.
Når det så vá gale,
slettens ikkje vá så farligt allikavel,
å når dei store tingå
egentligt bara vá småting.
PRESSEOPPSLAG:
Tar vare på stemningen
-------------
"Sjétongane i gatå"
blei utsellt fra forlaget på ei veka!
Bokå é skreve på haugesundsdialekt, så é ein salige blanding av riksmål og nynorsk. Men det funka godt, og bokå er lettleste.
Reaksjonen på bokå har vært overveldande, her ligge latterbombene tett og bokås lune humor har gjort at den e blitt en bestsellar på Haugalandet.
"Guttamusikken"
Nåken gonger når me vá på øvelse i guttamusikken rett før jul, rabla det nesten for dirigenten.
Me sko ha konsert i Skårekjerkå, å spilte så surt at ein sko tro me ikkje konne noter i det heila tatt, å det konne me ikkje heller.
Det va´ selvfølgeligt ingen jenter med i guttamusikken......
"Romantikk i sivet på Arka"
Me sjeiste itte jentene på Arkavatnet. Så slepte me di itte beskytterane.
Men ein dag kom me skeisandes hånd i hånd, å då hadde det skjedd nåke.
Basso Tivoli
El Jukan spisa lyspærer på Basso Tivoli, mens Alma Coogan sang om «The birds and the bees» fra jukeboksen borti hjørna ved siden av femøres automatane.
Kåre Seilits sto for seg sjøl å smatta på krompipå si. Me vá litt redde an te å bjynna med, for han hadde et par nifse auer.
|
Utgiver: Water & Wine AS Forlag -
redaktør Geir Kvam -
Tlf: 99 16 45 60 -
e-mail: gkvam@alvin.no |
|
|
Kjøpe bøker:
Ring:
99 16 45 60
eller mail:
gkvam@alvin.no
DU BLIR GARANTERT I GODT HUMØR AV BØKENE OM SJETONGANE!
DEN FYSTA BOKÅ
DEN ANDRA BOKÅ
DEN TREIA BOKÅ
Den tredje boka om sjétongane kan du blant mye annet lese om án Knut, Arne, Klonken, Mandius, Tilden, Koppen, Inge, Finn, Bassen, Sillå, Edmund, Bastian, Bror min, å adle dei andre sjétongane så vá med å satt farge på kverdagen i Haugesund.
Finn ut koss det hadde seg at eg å án Knut blei forelska i ein heile jenteklasse på Breidablikk.
Syng "jippi ai ai" itte Klonken sine tekstar, å bli med på et jysla fuktigt "sjøslag" i Buavik.
Finn ut koss det gjekk med fru Ingebrigtsen då hu å máen sko kjøpa seg hytta i Skjold, for ikkje å snakka om ka så sjedde då Koppen sporte morå om ka ein ståass vá for nåke.
Har du ikkje ledd før, vil du garantert jørr det når du lese bøkene om sjétongane i gatå.
Høge terningkast, møkje smil å blie tebakemeldingar kan forfattaren slå i boré med.
Kjøpe du adle fira bøkene får du øve 1000 sider ekta lokalhistoria fortalt fra gatå med humør å glimt i aua. Her é dårr ikkje langt nåke imellom. Du får det sånn så det vá, å vel så det.
Inge Ping
Inge Sundfør
Den alle fyste kameraten min i heile verden hette Inge, og han vokste opp i et gult murhus så taket blåste av ein gong det vá orkan på 50 talle.
Di hadde to stuer å utsikt te Krabbapytten og England.
Àn Inge hadde ein honn så hette Simba, å den vá så fornuftige at án nesten konne snakka, og så haddan ei syster så hette Eli.
Dei to brødrene han måtte slita med i oppveksten hette Johannes og Sigurd. Àn Inge gjekk i klassen te Koppen og Bastian å án Haldor.
Àn Inge har allti vært musikalske, men det é jo datterå, hu Susanne, så har troffe tonen å blitt berømte i heile verden for musikken sin.
Bastian:
Arne Bastholm
Bastian hette jo egentlig Arne, å blei fydde i Ramsdalen.
Àn vokste opp rett på siå av Arkavatne å Jeger å Fiskarforeningen sin gamle fasanfarm.
Bastian kom te verden mé vannskrekk, nåke án forøvrigt tiligt rista av seg då án lerte seg å hoppa fra ein kjempesvære stein så hadde rulla på sjøen fra fjelle bakom hyttå deiras i Ålfjorden.
Far te Bastian hette Hilmar å morå hette Erna. Dei to systrene så an Arne måtte slita med hette Reidun og Eli.
Bastian har allti vore ein gladgutt, å gjekk på Haugå i klassen án Inge, Koppen og Haldor.
Arne blei itte kvert tannlege, å fekk monge sjétongar som pasientar.
Koppen
Hans Kristian Stenby
Koppen hette jo egentligt Hans Kristian, å vokste opp på garden te Kristian Rekavik.
Faren, han så egentligt vá Koppen, hadde trykkeri nere i byen. Morå hette Sigrunn å systerå hette Ellen.
Koppen vá ein makaluse kamerat, å best i alt når det gjaldt. Det vá aldri nåken så klarte å sykla fra án. Itte at án fekk spidometer på sykkelen, va án ikkje te å stoppa.
Koppen vá ekta vare tvers ijønå. Snille så dagen é longe.
Saggas
Sigurd Sundfør
Bror te án Inge hette Sigurd, men me kalte án bara for Saggas. Han sykla møkje, å va ein reser te å gå på ski. Hadde bakkerekorden på 13 meter i hoppbakken bortme Haraldstyttå.
På langrennski!
Saggas vá jo nåken år eldre enn oss, så án holdt seg mest mé án Øyvind.
Når án bjynte å nærme seg seisten kjypte án seg motorsykkel, å det vá det monge av sjétongane i gatå så syns vá jysla tøft.
"Det é mærr enn godt nok på hyttå"
Me fekk tiligt ein sånn brødristar med dørar på siene så gjorde at du måtte passa på å få snudd skjevene i tide før di begynte å ryka.
Når án nesten ikkje virka lenger blei án flytta inn på hyttå, samen med alle di andre gamle effektene me hadde der.
Av ein eller aen gronn vá alt så ikkje konne brukas i byen, plutseligt brukanes igjen når det kom inn på hyttå.
Gamle komfyrar, kjøleskap, koppar å kar, gamle madrassar, gamle møbler å gamle kler.
Te å mé det gamla svart kvitt fjernsynet med utslete bilderøyr blei droge inn på hyttå.
Det virka sånn at mor mi akkurat fekk sitt vermeldingå itte Dagsrevyen før bildé forsvant i ei smale stripa på midten av sjermen.
Tandbergen fra 1959 blei pensjonerte på grunn av det krympande bilde å skrekkeligt dårlige prognosar fra Radio Fix.
Men så án far ofta sa: «Det é mærr enn godt nok på hyttå».
|
|
|
|
|
